Etter at jeg kom tilbake fra bryllupsreise i juli var det noe som endret seg. Jeg kan ikke sette fingeren på nøyaktig hva det var, men det begynte med en bølge av energi som skylte over meg: Nå kunne jeg selge ting fra bryllupet! Nå skal jeg rydde kjeller og loft og kvitte meg med ting jeg ikke trenger! Og hvis jeg trenger noe, skal jeg gjøre alt i min makt for å kjøpe det brukt.
Til helga skal det være loppemarked ved der jeg bor, og det er etterlengtet! Det har jeg ventet på i (faktisk) flere måneder. Jeg er spent, for det er ikke sikkert de har det jeg er på utkikk etter (isbitbrett og en glasskrukke med patentlås – jeg skal lage dobomber :)). Og hvis ikke? Ja, det er det bare å fortsette jakten.
«Er det ikke litt stress? Hadde det ikke vært lettere å bare kjøpe det på butikken?» Jo, det hadde det. Det skal jeg ikke late som at det ikke er. Og det er litt den andre grunnen til kontrakten jeg skrev med meg selv: Jeg kan jo bare kjøpe det i butikken, jeg kan stort sett kjøpe hva jeg vil. Men jeg gjør det ikke, for jeg tror at ved å la være å kjøpe nytt setter jeg desto mer pris på det jeg har og det jeg får tak i, og det har en større betydning for meg. Dessuten lar jeg være å bidra så mye til forbrukersamfunnet, og dét er også et poeng for meg.
Jeg leste nylig en bok, «Shoppingfri», som er en selvbiografisk bok skrevet av en dame som elsket å shoppe, og som ville endre forbrukervanene sine. Der tas det opp et prosjekt kalt shoppestopp, som altså går ut på å slutte å shoppe, og bare kjøpe de mest livsnødvendige tingene man trenger (type mat og undertøy). Og det er på en måte et poeng det også – jeg mener dog at man ikke trenger å kutte ut alt kjøp, men at man er selektiv og mer bevisst med hva man kjøper, og når man først kjøper noe så velger man kvalitet, og kjøper brukt og miljøvennlig der man kan.